Vårt andre oljefond

Verdien av menneskene som står utenfor arbeidslivet tilsvarer et helt oljefond målt i kroner. Politikerne må prioritere arbeidskraften, ikke subsidier. 


Stortingsvalget er over og Arbeiderpartiet får fire nye år med styringsansvar. Valgkampen var preget av få, men dominerende temaer. Først og fremst velgernes lommebok, hvor den ene siden lovet skattekutt og den andre antydet flere rentekutt. 

Men den største svakheten ved både valgkampen og det politiske ordskiftet generelt er fraværet av langsiktig visjon. Vi mangler partier som tydelig definerer hvilke mål vi skal nå og hvilke virkemidler som skal ta oss dit. De siste årene har politikken dreid mot stadig mer kortsiktige tiltak, der svaret oftere er subsidier og støtteordninger enn strukturelle grep. Etter Stoltenbergs forsøk på et skatteforlik tidligere i år, lå alt til rette for en bred debatt om hvordan skattesystemet kan styrke norsk økonomi på sikt. Den uteble. I stedet fikk vi en langvarig skyttergravskrig om formueskatten. 

I mine øyne nådde den økonomiske delen av valgkampen en bunn da Støre og Solberg havnet i ordstrid om det er SSB eller NAV som gir det mest riktige bildet av arbeidsledigheten. Det enkle svaret er at det er Norges Banks oppgave å vurdere. Ansvarlig styring av landet bør ikke baseres på konjunkturelle øyeblikksbilder, men på helhet og langsiktighet. Selv i et av verdens rikeste land.

Størst av alt er arbeidskraften

Og nettopp der ligger kanskje utfordringen. Når vi sier at Norge er et rikt land, tenker vi automatisk på oljefondet. Men vår felles pengebinge er kun en liten del av landets samlede formue. I Finansdepartementets beregninger utgjør oljefondet og annen finanskapital bare 15 prosent av nasjonalformuen. Realkapitalen – bygninger, maskiner og infrastruktur – utgjør omtrent det samme. Naturressursene er enda mindre. 

For størst av alt er arbeidskraften. Den anslås å utgjøre hele 65 prosent av nasjonalformuen. Fondsplasseringer og regjeringskvartaler blekner i forhold. Det er i menneskene verdiene og fremtiden ligger. 

Nå skal det legges til at beregningen av nasjonalformuen er en svært teknisk øvelse. Det er ikke rett frem å sammenlikne verdien av arbeidskraften vår med eiendeler som finnes på en balanse, eller som naturressurser over og under bakken. Livet og politikken handler om mer enn å maksimere livløpsinntekten til landets innbyggere. Finansdepartementet anslår humankapitalen som nåverdien av fremtidig arbeidsinntekt, fratrukket utdanningskostnader, diskontert med tre prosent realrente. Det er ikke eksakt vitenskap, men hensikten er å tydeliggjøre hva som faktisk utgjør grunnlaget for fremtidige inntekter, verdiskaping og dertil velstandsmuligheter. 

Verdien av ett oljefond 

I stedet for å diskutere om ledigheten er to eller fire prosent, burde de politiske løsningene dreie seg om de 700 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet. 

Utenforskap er kostbart. Først og fremst for den enkelte, men også for samfunnet. Bruker vi samme metode som i nasjonalformuen, tilsvarer verdien av det norske utenforskapet ett oljefond. Omtrent på kronen. Det forutsetter at alle i denne gruppen hadde hatt en fulltidsjobb med gjennomsnittlig lønn som selvsagt er en forenkling. Likevel, potensialet er enormt selv om bare en andel kommer i jobb. 

I tillegg kommer gevinster som reduserte trygdeutgifter, bedre helse og sosialt fellesskap. Ser vi helheten, er verdien langt større enn ett oljefond – kanskje flere. 

Det finnes ingen enkel løsning på utenforskap. Som jeg skrev i kronikken Arbeidskraftmyten i disse spaltene tidligere i år, er det slett ikke gitt at Norge står foran en prekær mangel på arbeidskraft. Tilbudet tilpasser seg etterspørselen. Skal vi klare å få flere av de som i dag står utenfor inn arbeidsmarkedet, må vi også se på tiltak som stimulerer etterspørselen.  

Et oljefond i potten 

Pengene sitter løst for norske politikere. Særlig på kortsiktige tiltak som subsidier og støtteordninger. Det gir kanskje utslag i meningsmålinger, men det bygger ikke fremtiden. 

Nå har Arbeiderpartiet invitert til et nytt skatteforlik. Dette er en mulighet vi ikke har råd til å sløse bort. Vi trenger en politikk som setter arbeidskraften i høysetet og ser verdien av potensialet den kan tilføre. 

Torvik-utvalget fra 2022 har allerede pekt på tiltak som lavere marginalskatt på arbeid og utvidet arbeidsfradrag. Det er gode forslag. Men tiltak må også gjøres for å bedre etterspørselen. Høyere bunnfradrag for formueskatten er allerede luftet, men også en målrettet reduksjon i arbeidsgiveravgiften kan være et treffsikkert og underutnyttet virkemiddel som skatteutvalget ikke konkret vurderte.  

På vei inn i nye statsbudsjettsforhandlinger vil det være mange partier som skal ha sitt. Da er det viktig å minne om at vi ikke trenger flere subsidier, vi trenger færre mennesker i utenforskap. Et budskap som også bør gi gjenklang på venstresiden. Verdien av å løfte flere inn i arbeidslivet er enorm.  

Det ligger et helt oljefond i potten. 

Denne artikkelen er tidligere publisert som gjestekommentar i Finansavisen.